Hvert år dør store mengder oppdrettsfisk før slakting. I sjøfasen har dødeligheten på laks de siste årene ligget på 14–19 prosent, noe som tilsvarer 51–63 millioner fisk. I tillegg dør eller destrueres flere titalls millioner laks og regnbueørret i ferskvannsfasen. Rensefisken som brukes for å spise lus, har enda høyere prosentvis dødelighet.
Til tross for den høye dødeligheten, skader og sår har Mattilsynet i perioden 2004-2023 kun anmeldt 30 saker vedrørende akvakultur, hvorav dyrevelferden er nevnt i 17 av sakene. Av de 17, endte bare to av sakene med straff.
Til sammenligning er det 16 høyesterettsdommer som gjelder landdyr i samme periode. Mattilsynet anmeldte til sammen 110 saker som omhandlet landdyr i 2022 og 2023, mot bare én sak om oppdrettsfisk i samme tidsrom.
Dette synliggjør en markant forskjell i hvordan strafferettslige brudd mot henholdsvis landdyr og oppdrettsfisk vurderes – til tross for felles lovverk og et formelt likt vern.
Siden kommersiell oppdrett av laks og regnbueørret startet i begynnelsen av 1950-årene, har det vært en rivende utvikling i oppdrettsnæringen i Norge. I 2025 ble det eksportert laks og regnbueørret for 132 milliarder kroner.
Har Mattilsynet i takt med utviklingen fått de nødvendige ressursene til å føre tilsyn? Følger Mattilsynet godt nok opp alvorlige fiskevelferdshendelser? Vi mener nei.
En årsak til at Mattilsynet ikke anmelder saker, kan være at høy dødelighet i oppdrett later til å være akseptert som «normalt». Sammenligner vi dødelighetsraten for oppdrettsfisk med landdyr, ville det trolig ført til strengere reguleringer hvis dødeligheten var like stor og mange av dyrene i tillegg hadde store kjøttsår. At dette aksepteres for fisk, viser en dramatisk forskjellsbehandling av ulike husdyr.
Mattilsynet fikk i 2023 kritikk fra Riksrevisjonen for ikke å utøve sin tilsynsmyndighet tilfredsstillende innen fiskevelferd. Mattilsynet bekrefter selv at dyrevelferden for oppdrettsfisk de siste årene ikke har vært god, og mener dagens regelverk er vanskelig å følge opp. Uten vesentlig håndhevelse for oppdrettsnæringen mister loven mye av sin forebyggende kraft.
Forskning viser at fisk kjenner smerte og opplever stress. Det betyr at behandlinger som termisk og mekanisk avlusing er svært stressende og smertefullt og en del fisk dør. I merdene kan det være smittsomme bakterie-, virus- og parasittsykdommer og dårlig vannkvalitet, samt at de lever for tett på hverandre.
I tillegg til at fisk dør før slakting, er det også lidelse for fisk som slaktes. I 2024 ble 20 prosent av all laks som ble slaktet, nedklassifisert til produksjonsfisk grunnet sår eller skade. Dette er det høyeste tallet som er registrert.
Dyreeier har det overordnede ansvaret for dyrevelferden, men Mattilsynet spiller en avgjørende rolle – ikke minst som normgivende myndighet. Regjeringen og Mattilsynet peker begge på behov for sterkere tiltak, men konkrete virkemidler og ressurser må på plass for at målene skal nås.
Høy dødelighet, hyppige avlusninger og sårskader ser i stor grad ut til å være normalisert i bransjen, noe som hever terskelen for anmeldelse og sanksjoner.
Vi mener løsningen er:
- Mattilsynet gis flere ressurser til å kunne gjennomføre flere og bedre tilsyn
- Bedre velferdsindikatorer og standarder som gjør det enklere å identifisere og dokumentere brudd
- Mer krav til innrapportering og uavhengig kontroll – som vil gi mindre selvrapportering
- Bruk av sanksjoner ved grove brudd, både administrative tiltak og anmeldelser må benyttes konsekvent
- Mer forskning og teknologisk utvikling som kamerateknologi og kunstig intelligens
- Bedre sorteringssystemer som gjør det mulig å ivareta fisken bedre
- Helhetlig vurdering av lokaliteters egnethet i forhold til god dyrevelferd, biosikkerhet og soneinndeling
Mange fiskeoppdrettere tar dyrevelferd på det største alvor. I 2025 døde det færre fisk enn i 2024. Det var færre sårfisk og lavere nedklassifisering av fisk, og i desember trakk Mattilsynet godkjenning av en oppdrettslokalitet grunnet vesentlige brudd på blant annet fiskevelferd.
Likevel må vi bli bedre. For at en endring skal skje, trengs det politisk vilje, mer ressurser til tilsyn og en vilje til å bruke sanksjonsmulighetene.
Gjør vi ikke det, risikerer vi at millioner av fisk fortsetter å lide i stillhet – til tross for at norsk lov både anerkjenner deres smertesansing og har gitt dem et formelt rettslig vern.
Av Øystein Klakegg, førsteamanuensis i marin næring, Høgskolen i Molde, Marianne Glærum, høgskolelektor i rettsvitenskap, Høgskolen i Molde, Trygve Poppe, professor emeritus veterinærmedisin, Veterinærhøgskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Ås, Sara Bjølverud, senior kommunikasjonsrådgiver, Høgskolen i Molde.
Kronikken er publisert i Nationen, 3.2.2026.
Forskningsartikkelen kan du lese i Kritisk Juss, og forskning.no har også skrevet sak om forskningen.