Når samfunnet bruker tvang overfor mennesker med utviklingshemming, stiller loven strenge krav til både kompetanse og kontroll. Men i de fleste tilfellene får de kommunale tjenestene likevel dispensasjon fra utdanningskravet i helse- og omsorgstjenesteloven.
Hvor lenge kan en unntaksbestemmelse brukes før den i praksis blir hovedregelen?
Bruk av tvang overfor personer med utviklingshemming innebærer inngrep i grunnleggende rettigheter. Derfor stiller helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 strenge krav til når tvang kan brukes, hvordan den skal gjennomføres og hvem som kan utføre den.
Hovedregelen er klar: Planlagte tvangstiltak skal gjennomføres av personell med relevant helse-, sosial- eller pedagogisk utdanning.
Åtte av ti
Lovverket åpner for dispensasjon fra utdanningskravet i «særlige tilfeller». Samtidig gir verken lovteksten eller rundskrivene noen presis avgrensning av hva som skal regnes som særlig. Enkelte eksempler nevnes, som at tjenestemottakeren kjenner og har tillit til bestemte ansatte, eller at tiltaket innebærer begrensede faglige utfordringer. Utover dette må bestemmelsen i stor grad fortolkes gjennom skjønn.
I særlige tilfeller kan altså Statsforvalteren, etter søknad fra kommunen, innvilge dispensasjon fra lovens utdanningskrav. Problemet er at dispensasjon ikke lenger fremstår som et unntak. Tall fra 2023 viser at dispensasjon fra utdanningskravet ble innvilget i nesten åtte av ti godkjente tvangsvedtak. En praksis med omfattende innvilgelse av dispensasjoner har vært påfallende stabil over tid. Samtidig har antallet tvangsvedtak økt betydelig siden regelverket ble innført.
Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Når unntaket brukes i flertallet av sakene år etter år, fungerer det fortsatt som et unntak?
Dilemma
For å undersøke dette intervjuet vi saksbehandlere ved flere statsforvalterembeter om hvordan de vurderer søknader om dispensasjon fra utdanningskravet. Det vi fant, var ikke en enkel praksis eller enkle svar. Tvert imot beskrev saksbehandlerne et krevende spenn mellom lovens krav og de kommunale tjenestenes virkelighet, preget av vedvarende rekrutteringsutfordringer og mangel på kvalifisert personell.
Saksbehandlerne fortalte om grundige vurderinger der flere hensyn må balanseres. På den ene siden står lovens krav om utdanning, kvalitet og rettssikkerhet. På den andre siden møter de kommuner som over lang tid har hatt problemer med å rekruttere kvalifisert personell. Mange steder, særlig i mindre kommuner, mangler ansatte med den utdanningen loven krever.
Da oppstår et vanskelig dilemma. Hvis dispensasjon avslås, kan kommunen få problemer med å gjennomføre vedtaket. Hvis dispensasjon innvilges, kan personer som utsettes for tvang få bistand fra ansatte som ikke oppfyller lovens utdanningskrav. Begge alternativene utfordrer hensynet til rettssikkerhet. Saksbehandlerne beskrev også at vurderingene kunne variere mellom embeter. Når lovverket gir begrenset veiledning om hva som utgjør et «særlig tilfelle», blir skjønnsutøvelsen sentral.
Stor tillit
Våre funn tyder på at dispensasjonsordningen kan brukes til å håndtere et vedvarende kompetanseproblem i tjenestene. Men mangel på kvalifisert personell er vanskelig å beskrive som et ekstraordinært eller uforutsett forhold når situasjonen har vart i mange år. Da oppstår spørsmålet om en unntaksbestemmelse gradvis har blitt et virkemiddel for å håndtere strukturelle utfordringer som egentlig burde løses gjennom rekruttering, utdanning og langsiktig kompetansebygging.
Bekymringen forsterkes når vi ser dette i sammenheng med kontrollen av tvangsbruken. Helsetilsynet understreker hvor avgjørende statsforvalterens tilsyn er for å sikre kvalitet og lovlighet i gjennomføring av tvangsvedtakene. Som Helsetilsynet har rapportert, fikk bare seks prosent av personer med gyldige tvangsvedtak stedlig tilsyn i 2025. Tall fra 2024 viser at det ble avdekket lovbrudd i 53 prosent av tilsynene som faktisk ble gjennomført.
Det er nettopp gjennom slike tilsyn at myndighetene kan undersøke om tvangen utføres slik vedtaket forutsetter, om forebygging faktisk skjer, og om kravene til kompetanse, dokumentasjon og faglig forsvarlighet blir ivaretatt. Saksbehandlerne i vår studie uttrykte stor tillit til at tilsyn ville avdekke feil og mangler, men dette forutsetter at det er kapasitet til å gjennomføre tilsyn med de kommunale tjenestene.
Når omfattende bruk av dispensasjoner kombineres med begrenset kontroll av hvordan tvangen gjennomføres i praksis, utfordres noen av de viktigste rettssikkerhetsgarantiene i regelverket. Da blir spørsmålet om rettssikkerheten er like sterk i praksis som den fremstår på papiret.
Rettsikkerhet
Personer med utviklingshemming er en gruppe som historisk har vært utsatt for omfattende inngrep og hatt svakere rettsvern enn mange andre borgere, og nettopp derfor har kapittel ni sterke kontrollmekanismer og strenge krav til utdanning. Intensjonen er å sikre at bruk av tvang skjer under tydelige rettssikkerhetsgarantier. Når samfunnet først åpner for bruk av tvang, må det samtidig stille høye krav til dem som utøver makten.
Vår studie peker ikke på enkle løsninger. Men den viser behovet for en bredere diskusjon om dagens praksis. Hva skal egentlig regnes som et «særlig tilfelle»? Hvor store variasjoner mellom embeter kan aksepteres? Og hvordan kan kommunene settes i stand til å oppfylle lovens utdanningskrav uten å være avhengige av dispensasjoner år etter år?
Dispensasjon fra utdanningskravet kan i enkelte situasjoner være nødvendig. Men når dispensasjon gis i nær åtte av ti saker, er det legitimt å spørre om unntaket fortsatt er et unntak. Loven åpner for dispensasjon fra utdanningskravet. Den åpner ikke for dispensasjon fra rettssikkerheten. Derfor er det på tide å diskutere om dagens praksis gir mennesker med utviklingshemming det vernet loven var ment å sikre.
Rettsikkerhet handler ikke først og fremst om hvilke regler som står i loven. Den handler om hvordan reglene virker i menneskers liv. Når dispensasjon fra utdanningskravet gis i flertallet av sakene over tid, samtidig som kontrollen av tvangsbruken skjer i et mindretall av de sakene vedtakene gjelder, bør vi våge å stille spørsmålet: Har unntaket blitt regelen?
Kronikken ble først publisert 18. september i Tidens Krav under Forskningdagene 2026.