Dette gjelder særlig klimamålene, som krever stor omstilling på tvers av sektorer og bruk av virkemidler som trekker i samme retning over tid. Dersom klimamål ikke er forpliktende, er det fare for at de må vike til fordel for andre og mer kortsiktige hensyn. Den pågående debatten om avgiftene på bensin og diesel illustrerer hvor raskt langsiktige klimahensyn kan komme under press når andre hensyn prioriteres. Dette er et velkjent problem i økonomisk teori: Beslutninger som fremstår attraktive på kort sikt, kan undergrave at langsiktige mål oppnås. Nordmannen Finn Kydland og amerikaneren Edward Prescott viste gjennom sin forskning på pengepolitikk at politikk basert på løpende politisk skjønn ofte gir svakere måloppnåelse enn politikk basert på troverdige og langsiktige forpliktelser. For dette arbeidet ble de tildelt Nobelprisen i økonomi i 2004.
For at et mål skal oppfattes som forpliktende, må avvik innebære en kostnad for beslutningstakeren. En måte å øke kostnaden ved å avvike fra målet, er å etablere institusjonelle mekanismer for å øke åpenhet, ansvarliggjøring og tillit i beslutningsprosessene. Et eksempel er å etablere en uavhengig faglig vurdering av om mål, virkemidler og prioriteringer i Nasjonal transportplan er konsistente. En slik regelorientert tilnærming vil ikke nødvendigvis redusere det politiske handlingsrommet, man behøver f.eks. ikke å kun gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter, men den kan bidra til å binde beslutningene tettere til vedtatte mål og etablerte prioriteringer, og sikre at disse etterleves over tid. Andre land og regioner, som Irland og Wales har gjennomført mekanismer for mer systematisk å knytte valg av prosjekter til langsiktige mål.
Fra faglige analyser til politiske beslutninger
Det neste vil være å oppnå rimelig grad av enighet om hvilke langsiktige mål og prioriteringer som skal gjelde, som utgangspunkt for å kunne komme videre i klimapolitikken. I dette arbeidet skal TRANSPLAN og Høgskolen i Molde bidra. Det vil være nødvendig med nytenkning i praktisk planlegging når det gjelder både involvering av brukerne (befolkning og arbeidsliv) og analyser av hvordan slike store omlegginger vil kunne påvirke bruk av transport. Høgskolen skal nå i gang med forskning på utvikling av modeller som bedre kan belyse hvordan store samfunnsendringer kan påvirke befolkningens og arbeidslivets preferanser og tilpasninger når det gjelder lokalisering og transportbruk. Dette skal bidra til å støtte en scenariobasert langsiktig planlegging mot et nullutslippssamfunn, der vi kanskje lettere skal kunne styre mot et fremtidsbilde som ikke bare er nødvendig, men også ønskelig.
Men modeller og scenarier bygger slett ikke tillit og åpenhet alene. Former for dialog inspirert av filosofen Jürgen Habermas’ arbeid fra 1980-tallet om kommunikativ rasjonalitet, vil antakelig måtte tas i bruk, der (enkelt sagt) argumenter fra ulike grupper stilles opp mot hverandre med mål om å oppnå enighet om langsiktige, forpliktende mål og prinsipper. Dette vil være svært krevende prosesser, der også fagekspertisen må være i stand til å forklare og begrunne sine analyser på en slik måte at opinionen kan forstå dem.
Samfunnsplanleggingen har i så måte noen utfordringer: Man kan lettere godta at en rakettmotor fungerer uten å vite noe om dens virkemåte, enn å akseptere at faglige utredninger der innholdet framstår som vanskelig tilgjengelig, resulterer i en politikk som kan gå på tvers av ens interesser. Det er en kjent sak at interessegrupper kan stille spørsmål ved innholdet i utredninger, i håp om å vinne gjennom politisk. Eksemplene er mange. Langs vestlandskysten kan vi vise til kampen om fjordkrysninger i ferjefri E-39, spørsmålet om heving av kvikksølvlasten i Fedje-ubåten fra 2. verdenskrig og Stad skipstunnel.
Klimavalg krever åpenhet og analyse
Eksemplene viser hvordan manglende tillit til kunnskapsgrunnlaget og sterke interessekonflikter om fordeling av offentlige budsjetter kan gjøre langsiktige beslutninger vanskelige å gjennomføre. Store uenigheter har strukket seg over årtier, og vilje til både å se etter og akseptere alternative løsninger har vært mangelvare. Det er liten grunn til å tro at denne utviklingen vil endre kurs av seg selv, i en tid der grønn omstilling er nødt til å skyte fart dersom Norges klimaforpliktelser skal kunne oppfylles. I praksis skal samfunnet ha netto nullutslipp i 2050.
Skal Norge oppfylle klimaforpliktelsene, må langsiktige mål være styrende også når de kommer i konflikt med kortsiktige og lokale interesser. Det krever transparente planprosesser som gjør avvik synlige, begrunner prioriteringene og viser hvordan kostnader og gevinster fordeles. Det faglige grunnlaget for å analysere virkninger av større endringer bør styrkes, noe TRANSPLAN vil bidra til. Kompleksiteten i de nevnte eksemplene fra Vestlandet er neppe representative for de store utfordringene som rykker stadig nærmere, og som vil utfordre også hvordan forskersamfunnet kommuniserer med sine omgivelser.
Om TRANSPLAN
Forskere ved Høgskolen i Molde deltar i en større sentersatsing, TRANSPLAN, finansiert av Norges forskningsråd. Senteret skal utvikle kunnskap om hvordan Norges kan oppfylle sine klimaforpliktelser. Vi undersøker blant annet hvordan langsiktige mål kan få større betydning for politiske prioriteringer.
Forskningssenteret TRANSPLAN ble etablert i 2025 og ledes av Transportøkonomisk institutt. CICERO, Høgskolen i Molde, NMBU, NTNU og Norsk regnesentral deltar som forskningspartnere, sammen med flere brukerpartnere, blant annet Møre og Romsdal fylkeskommune. Senteret undersøker hvordan utslippene fra transportsektoren skal kunne reduseres med minst mulig inngripende tiltak for befolkning og næringsliv. To andre forskningssentre arbeider med henholdsvis arealbruk og naturinngrep, og klimarettet sårbarhet og beredskap i transportsektoren.
Kronikken ble først publisert 23. september i Romsdals Budstikke under Forskningdagene 2026.