Avreisen
Etter å ha reist i over 30 timer var det tid for å stige ombord det siste flyet som skulle ta meg helt til Christchurch. Jeg ble møtt med et «Kia Ora!» fra flyvertinnen og jeg, uvitende i hva dette betydde, responderte med et «Thank you» da jeg trodde dette betydde velkommen. I ettertid ble jeg fortalt at «Kia Ora» var hei på Maori språket. Til tross for min feiltolkning var flyvertinnene spesielt gjestfrie og hyggelige, lite visste jeg at dette ville være mitt første inntrykk av alle jeg møtte på New Zealand. Det hadde vært en lang reise og jeg så virkelig fram til å lande og komme i gang. Tiden frem til jeg skulle reise besto av pakking, rydding og vasking da jeg måtte flytte ut av leiligheten, og i tillegg hadde jeg alle mulige følelser i sving. Det var en salig blanding av spenning, glede, forventing og takknemlighet men jeg kom meg i vei og landet trygt i Christchurch.
De første ukene
Jeg ankom nesten to uker før semesteret startet og hadde derfor god tid til å utforske byen og omgivelsene. Jo mer jeg så, jo mer begeistret ble jeg. Mens jeg vandret i Christchurch sine gater sa jeg til meg selv, «Tenk at jeg har muligheten til å bo her de neste seks månedene, for en glede!» Denne tanken måtte jeg ofte komme tilbake til som en påminnelse når de mer utfordrende stundene dukket opp. I dette tidspunktet derimot, følte jeg at jeg hadde vunnet i lotto. Stranden var en liten kjøretur unna, en nydelig park var rett rundt hjørnet og Christchurch by var en harmonisk blanding av gammelt og nytt. Skolesemesteret startet med et pang og vi var i gang! Allerede etter to uker hadde vi gått igjennom 8 kapitler, hatt en eksamen, hatt en innlevering og jobbet med neste innlevering til den kommende uka. Det virket uoverkommelig og jeg var sjokkert over arbeidsmengden men det som kanskje sjokkerte meg enda mer var at jeg klarte å fullføre det. Det hadde ikke vært mulig uten den hjelpen og oppmuntringen fra de rundt meg.
Sosialt
Det var ingen andre fra HiMolde som reiste på utveksling til New Zealand dette semesteret og derfor var jeg veldig motivert på å finne meg nye venner. Dette viste seg å ikke være så vanskelig som fryktet. Jeg fikk meg en god venninne gjeng med de jeg delte leilighet sammen med. Tre av de var fra NZ og ei fra Japan. Til tross for noen små konflikter som oppstod, slik som er normalt når man bor så tett på hverandre, ble vi gode venner og jeg er enormt takknemlig for det vi har opplevd sammen. Ara arrangerte flere turer og opplevelser for de internasjonale studentene som gikk der. Jeg tenkte dette kunne være en fin plass å bli kjent med andre som var i samme situasjon og det var det. Her var det mange fra Asia og jeg fikk muligheten til å lære om flere nye kulturer. Nå har jeg mange jeg kan besøke og det gleder jeg meg til! Jeg oppdaget at det var veldig lett å bli kjent med flere fra forskjellige sammenhenger og det var en lav terskel for å spørre om man skulle møtes seinere.
Skolehverdagen
Skoleoppsettet var ganske annerledes til det jeg var vant med. Vi hadde 1 ½ måned med forelesning, deretter 6 uker uten forelesning, kun eksamenslesing og til slutt 6 uker praksis og eksamen. Jeg skulle ha praksis i «Forensic services» og jeg hadde neste bestemt meg for at dette kom ikke til å gå bra, jeg var det man kan kalle et «nervevrak.» Jeg visste veldig lite om hva jeg gikk til, som jeg tror var en god ting da jeg hadde gruet meg enda mer om jeg hadde visst mer på forhånd. Praksisperioden viste seg å være det motsatte av det jeg fryktet og jeg vil ta det så langt å si at det er den beste praksisen jeg har hatt. Ikke bare klarte jeg å overstige min frykt, jeg lærte så ufattelig mye om hvordan å møte mennesker med psykiske lidelser. Vi, studentene, ble så godt tatt imot at vi følte oss som del av personalet. Igjen må jeg nevne min store takknemlighet for de venninne jeg fikk i klassen som hjalp meg på flere måter.
Opplevelser
Surfing, rafting, jet boat og fjellturer er bare en liten liste av det jeg fikk prøve meg på dette semesteret på New Zealand. Jeg reiste litt rundt i byen Christchurch og en tur til Queenstown i Mars. Nydelige folk, fortryllende landskap og mange spennende aktiviteter, perfekt for «adrenaline junkies» slik som meg. Det ble også en liten tur til Australia for å besøke bekjente og der fikk jeg oppfylt en livslang drøm om å klappe kenguru. Tidlig i løpet av oppholdet prøvde jeg å surfe og bestemte meg raskt at dette var noe jeg ville lære meg. Surfebrett og våtdrakt ble kjøpt. Deretter ble det surfing en gang i uken resten av oppholdet med ei venninne jeg møtte på surfekurs den første gangen.
Ettertanker
Når jeg nå sitter og skriver om oppholdet i ettertid er det som om denne opplevelsen var et alt-for-kort eventyr. Jeg kan ikke legge skjul på at det ble utfordrende til tider, men tror at det er på grunn av nettopp de tidene at jeg sitter igjen med en sterk følelse av mestring. Jeg velger å ta med meg det jeg har lært fra de tøffe tidene og ser tilbake på alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, som nå er mine venner, og alle de spennende opplevelsene jeg ikke ville vært foruten! I tillegg til dette har jeg fått en ny forståelse av sykepleieryrket og et bredere bildet på hvordan det kan uttrykkes. Til slutt vil jeg igjen si at jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått reist på utveksling. Må definitivt erfares!
