Transkripsjon av episode 2
Transkripsjon: Podkast episode januar 2024 med Dag Erik Berg førsteamanuensis i samfunnsvitenskap og sosial endring, Høgskolen i Molde.
Skriveprosessen og analyse av en tekst: skisse, presentasjon og bruken av referanser
Velkommen til denne podkasten om akademisk skriving i bloggen min «Skriv, les og lær.» Mitt navn er Dag Erik Berg, og jeg underviser på Høgskolen i Molde i statsvitenskapelige fag. Jeg er også interessert i akademisk skriving, som er særlig aktuelt på en høgskole der folk skal lære seg håndverket. Noen lærer akademisk skriving for første gang, mens andre – mer viderekommende – lever av å skrive. Denne bloggen «Skriv, les, og lær» har jeg laget først og fremst for de som skriver for første gang, og for andre interesserte. Akademisk skriving er en praksis vi alle trenger for å utvikle tanken, og for å få nye kunnskaper.
I en høymoderne tid med stadig nye digitale teknologier, er det viktig å huske på at akademisk skriving nettopp forblir en grunnleggende ferdighet som vi skal mestre i akademia. All forundringen over kunstig intelligens kan fort bli en avsporing her. Akademisk skriving er et håndverk som ikke bare har betydning for en karakter, men skrivingen er også viktig for å lære og å formidle kunnskap til andre.
Vi kan si, og erfare, at «Å skrive er å tenke.» Dette hevder faktisk de amerikanske skrive-ekspertene Wayne Booth og hans kollegaer, at skriving skaper tenkning. Her er det mange muligheter, men det er også mange spørsmål, og viktige praktiske utfordringer som det er nyttig å avklare når vi skal skrive en tekst.
Det er mange slike spørsmål om akademisk skriving en student skal forholde seg til når man skal skrive et arbeidskrav eller en oppgave her på Høgskolen. Som lærere er vi opptatt av at skriving er en viktig metode for å lære mer om et emne. Og et arbeidskrav der du skal fortolke en tekst, er nettopp en invitasjon til at studenter skal få ny innsikt i et felt du gjerne ikke kjente så godt fra før. Som de amerikanske ekspertene på skriving også fremhever: Skriving er viktig for å huske og å forstå – skriving er også nyttig for å teste tanken og ideene vi har slik at disse kan justeres og videreutvikles til god kunnskap.
Denne podkast-episoden handler om skriveprosessen, som i en oppgave, eller som i et arbeidskrav. Episoden kan være relevant for studenter eller andre som er interessert i akademisk skriving, men den er særlig aktuell for studenter som tar kurset mitt i politisk teori her ved Høgskolen. Arbeidskravet i faget politisk teori handler om å redegjøre for en tekst, og å redegjøre for begreper og argumenter i teksten. Det er også interessant å lære om forfatteren, men en analyse av tekst og argumenter er noe annet enn en biografi.
Når jeg i denne podkasten skal snakke om skriveprosessen, betyr det at jeg er interessert i å snakke om utviklingen fra en innledende skisse og ide til et førsteutkast, som igjen skal justeres og revideres og ferdigstilles til en innlevering.
I en tidligere podkast-episode har jeg snakket om jeg-formen og å bruke referat-verb. I denne episoden skal jeg snakke mer om hvordan vi setter referanser, og hvordan det handler både om referat-verb og referanser. Det er ofte et spørsmål blant studenter om hvor i teksten en referanse skal være. Skal den være bare i slutten av et avsnitt? Skal det i det hele tatt være referanser i teksten når vi også har en litteraturliste mot slutten av hele oppgaven? slutten av denne podkasten håper jeg at du får en forståelse for at du både trenger en referanse i teksten, og at den henger sammen med litteraturlisten mot slutten av oppgaven.
I denne episoden skal jeg snakke om tre spørsmål:
- Hva trenger jeg å vite for å løse denne oppgaven?
- Hvordan betrakte skrivingen som en læreprosess?
- Hvordan og hvorfor setter jeg referanser i teksten?
1) Hva trenger jeg å vite?
La oss begynne med det første spørsmålet, hva trenger jeg å vite?
Forskning er ikke bare noe eksperter, vitenskapsmenn eller kvinner, gjør. Forskning kan forstås som å undersøke noe man egentlig ikke vet, eller der vi oppdager at vi trenger å lære mer om en bestemt sak. Her er bachelorstudenter og forskere i samme båt. Alle trenger å finne ut hva man trenger å vite.
Den amerikanske filosofen John Dewey mente at slike undersøkelser egentlig handler om å tenke. Med en gang vi oppdager at vi ikke har klare svar, starter vi en tankeprosess som i stor grad likner på forskningsprosessen – det engelske ordet for dette er «inquiry», å gjøre undersøkelser.
Når vi leser en ny tekst eller lærer om et nytt tema, vil det være helt naturlig å klargjøre det man ikke vet. Vi står overfor store kunnskapshull. Derfor er det å bruke biblioteket, lese egen litteratur eller å søke etter gode kilder en sentral ting å gjøre. Dette er særlig viktig når man skriver en større oppgave. Her handler det bare om å utvikle gode vaner – lage gode rutiner, og å lære deg å bruke gode kilder – ikke raske og dårlige kilder. Slike raske og mindre pålitelige kilder kan være opphav til mindre god kunnskap eller ren tullprat, eller vilkårlilg «robot-prat,» og derfor i mindre grad noe fornuftig grunnlag å bygge oppgaven på, og det bør ikke bli en uvane.
Vi trenger altså å gjøre undersøkelser for å finne ut hva vi trenger å vite. Det henger også sammen med et viktig kjennetegn i en akademisk oppgave og tekst, nemlig å finne frem til den mest oppdaterte kunnskapen på feltet vi skal undersøke. Vi må koble oss på faglig kunnskap slik den er aktuell her og nå. Vi skal prøve både å lære av den, og å studere den kritisk for å avklare om kunnskapen egentlig gir mening.
I et arbeidskrav er det ikke forventet at man skal gjøre like mye som i en bacheloroppgave. Og i en bacheloroppgave er det ikke forventet at man skal skape ny kunnskap på samme måte som det forventes av en doktorgrad. Likevel er det alle akademikeres oppgave å gjøre undersøkelser – å gjøre seg kjent med den beste og mest aktuelle faglige litteraturen på det feltet vi skal studere.
Spørsmålet hva trenger vi å vite? er nyttig å ha med seg når vi skal skrive en oppgave. Det er nemlig ikke alltid klart hva vi faktisk skal skrive om. Dette gjelder særlig når vi skal skrive om nye tema. Da går læreprosessen saktere, men det er ofte gjennom skrivingen at vi oppdager punkter der vi trenger å lære mer. Et tema kan faktisk utvikle seg på uventede måter mens vi skriver. Derfor trenger vi å se nærmere på hva skriveprosessen handler om, og være mer klar over de ulike stegene vi tar for å utvikle en god tekst og å vise god kunnskap.
2) Skrivingen som en prosess: skissering av tanker og ideer, førsteutkastet og presentasjonen
Det er mange gode bøker om akademisk skriving, men noen av de mer praktiske bøkene fremhever hvordan skrivingen er en prosess. Dette er en prosess fra igangsetting til førsteutkastet, og fra førsteutkastet til en endelig presentasjon. Igangsettingen starter med innledende notater og ide, til et førsteutkast og den endelige versjonen som leveres inn. Denne skriveprosessen er beskrevet i flere bøker om akademisk skriving. Noen gode eksempler på norsk er for eksempel boken av Tove Pettersen «Skriv. Fra ide til fagoppgave» og boken som heter «Skrive for å lære» forfattet av Olga Dysthe og hennes kollegaer i Bergen, Frøydis Hertzeberg og Torlaug Hoel. I tillegg har vi boken «Den gode oppgaven», som er skrevet av to danske forfattere, og som gir er en svært grundig innføring til akademisk skriving.
Et viktig innspill fra disse bøkene er å kunne skille mellom tankeskriving og presentasjonsskriving. Dette passer også bra med å lese en tekst, og å lære mer av hva forfatteren mener å formidle i teksten. Det er ulike stadier frem til ny kunnskap – og en begynnelse er noe annet enn et sluttpunkt. Derfor er det nyttig å skille mellom tenkeskriving og presentasjonsskriving, som jeg skal snakke litt mer om nå som vi skal snakke om skrivingen som en prosess, eller utviklingsprosess.
Igangsetting og tankeskriving: Begynn med idemyldring, friskriving og skissering
La oss begynne med igangsettingen og den innledende tenkeskrivingen.
Idemyldring er et første steg i tenkeskrivingen. Dette kan være å ganske raskt skrive ned alle ideer og innfall man tenker kan være relevant for å diskutere den aktuelle oppgaven. Rekkefølgen og systematikken er ikke det viktigste på dette begynnerstadiet. På arbeidskravet i politisk teori er dette noe som dere kan starte med på seminaret. Der kan dere samle en rekke ideer – som i en såkalt «brainstorming» - og dere kan få litt hjelp av lærerassistenten til dette.
En idemyldring trenger ikke å ta lang tid (kun 5-10 minutter er et godt tips), men fordelen med en idemyldring er at dere får en liten start og et utgangspunkt for det videre arbeidet med oppgaven.
Videre er det nyttig å skissere oppgaven med ulike metoder. Det kan være tankekart, hurtigskriving eller kjapp rundt-om-kring-skriving. Men det er viktig å komme i gang med å utvikle et dokument – et arbeidsdokument som ikke bare er råstoff med tilfeldige notater.
I den første fasen med friskriving kan du kartlegge alle relevante stikkord, begreper og referanser, som du kan gjøre før du lager en skisse.
De to fasene – friskriving og skissering – kan forstås som del av den samme utfordringen, som handler om å komme i gang. Akkurat som bilen må settes i første gir for å settes i gang, så trenger alle studenter å sette i gang skrivingen i form av friskriving og skissering av en besvarelse. Dette kan du gjerne gjøre i en gruppe, slik at du får løfte frem muligheten, om du da ikke skriver individuelt, slik de flest gjør.
Ved å begynne i en kollokviegruppe, så kan du uansett kartlegge flere muligheter, og du kan lære av andres innspill og spørsmål om saken.
Sammen kan dere også diskutere hvordan oppgaven skal disponeres, og struktureres. Diskusjon er kjempeflott og lærerikt, men husk å stole på deg selv – det er du som er forfatteren.
Alle arbeidskrav har et mål, og det er viktig å klargjøre det som er relevant for å løse oppgaven. Dette er også nyttig å diskutere i kollokviegruppen. Hva er relevant informasjon – og hva trenger du å vite – for å løse oppgaven på en best mulig måte?
Å lese en tekst handler ikke om å kopiere teksten og sette den rett inn, slik det ofte skjer med arbeidskrav når vi har dårlig tid. Da får et dårlig forhold til teksten, og kan i verste fall ende opp med å plagiere teksten. Forståelsen av teksten handler om å være i dialog med den, slik ekspertene i fortolkningslære gjerne vil fremheve det. Da kan du vise at det er forskjell mellom deg selv og teksten, noe som er avgjørende for å kunne analysere den. Dette skal jeg komme mer tilbake til, litt seinere.
Førsteutkastet og revidering av teksten: Bruk ny kunnskap og tilbakemeldinger på tekst
Når du du har hatt innledende diskusjoner, idemyldring og skissering, så begynner du å få en plan for skrivingen. Da er det viktig å sette i gang, og å prioritere tid til skrivingen. Dårlig planlegging av tid er et stort hinder for skriveprosessen.
Når du har satt i gang, så gjelder det å holde seg skrivende. Målet må være at du får skrevet ut et førsteutkast der du har besvart hele spørsmålet og løst oppgaven. Førsteutkastet skal være et godt arbeid, der du gjør en innsats for å ha besvart oppgaven fullstendig. Men et førsteutkast er gjerne ikke perfekt. Det er alltid rom for å forbedre besvarelsen, både ved å lære seg flere nyanser og ved å løse oppgaven på en litt annen måte. Revisjon er noe av det aller viktigste for å utvikle en akademisk tekst, og å lære mer om spørsmålet du skal belyse.
Her er det også stor forskjell mellom erfarne og nye skribenter. De mest erfarne kan gjerne restrukturere en tekst på en systematisk måte for å løse oppgaven bedre. Mer uerfarne skribenter vil gjerne gjør mindre endringer enn dette.
Revisjon er uansett en svært viktig del av den akademiske besvarelsen, og det er gjennom revisjonen at vi gjerne utvikler en klarere forståelse av hva saken handler om. Du kan gjøre mer undersøkelser, og du kan studere teksten nøyere – hva betyr det egentlig når Weber hevder at politikk er streben etter makt i teksten «Politikk som livskall»?
I arbeidskravet politisk teori skal du få tilbakemeldinger fra lederassistenten, som kan hjelpe deg med å peke på små eller større problemer i oppgaven. En dialog med medstudenter er også nyttig, og du må selvsagt utvikle dialogen din med teksten du er bedt om å studere. Dette høres kanskje vidløftig ut, men det handler om å lese teksten litt nøye. Vi kan ikke alltid skumlese tekster. Viktige tekster fortjener å bli lest grundig.
Revisjonen kan forgå flere nivå i teksten. Det kan gjøres revisjoner strukturnivået i teksten, og i de små detaljene som setninger, ord og avsnitt, det vi kan kalle et mikronivå i teksten. Det er viktig at du lærer deg å kjenne både strukturnivået og mikronivået.
Bruk tid på revisjonen. Det er her du kan tenke videre og lære mer om temaet du skal studere. Det skjer mye verdifull læring gjennom å bearbeide og utvikle utkastet ditt til en mer ferdig tekst. Husk at det å skrive er å tenke.
Finpuss og presentasjon for faglig vurdering
Målet med den endelige teksten er at du skal presentere teksten. Derfor kommer det til et punkt med alle akademiske tekster at de må gjøres presentable, lesbare og klare for vurdering av en leser. Vi har ulike lesere. Som emneansvalig og lærer kan jeg for eksempel være både veileder og sensor. En sensor setter karakterer, noe veilederen ikke gjør.
En leser som skal godkjenne teksten din skal ikke behøve å kjenne til din tankeprosess og hva du har tenkt forut for skrivingen. I stedet bør teksten du presenterer være så gjennomarbeidet at du kan levere den fra deg med god samvittighet og få en vurdering fra læreren eller en sensor. En endelig tekst som presenteres er noe annet enn en kladd og skisser fra den tidlige tankeskrivingen. Vi trenger tid til å utvikle tekstene på en god måte.
Det er mange ulike momenter du kan huske på til en finpuss, men her er noen forsalg til sjekkpunkter til finpussen:
Har du besvart spørsmålet i oppgaven?
- Er strukturen overbevisende med en klar innledning og konklusjon?
- Er begrepene definert på en overbevisende måte?
- Bruker du eksempler på en relevant og god måte?
- Er det skrivefeil?
- Er det uklare setninger som bør skrives om slik at leseren forstår min besvarelse?
- Er referansene riktige oppgitt både i teksten og i litteraturlisten?
Dette er bare noen forslag til spørsmål, og du kan gjerne finne andre punkter å huske på. Husk uansett at finpussen alltid er siste del av jobben før du leverer inn en oppgave og tekst.
Når vi nå har snakket om skriveprosessen i et arbeidskrav, vil jeg i siste del av denne podkasten snakke mer om bruken av kilder og referanser i teksten. Dette handler mer om selve skrivingen, altså ikke om prosessen.
3) Bruk av kilder og referanser i analysen av en tekst
I en annen podkast har jeg snakket om hvordan en akademisk tekst gjerne kan gjenkjennes ved bruken av referanser. Det er referanser både i teksten, og i litteraturlisten som er plassert helt bakerst.
Referanser er i praksis to ting – det er de korte henvisningene i teksten, og litteraturlisten der du lister opp alt du har brukt til slutt, som selvsagt også kan hete «referanseliste.» Men når jeg snakker om referanser her nå, så tenker jeg primært på de korte henvisningene i teksten, altså oppgaveteksten som du skriver.
Det er ulike måter å referere på. Du kan ha referanser i selve teksten, eller du kan ha dem i fotnoter. Her er det utallige stiler og tradisjoner. Det mest vanlige er å legge referanse i selve teksten – slik som i Harvard-stilen, Chicago B, eller APA7. Her vil du kun trenge forfatterens etternavn og årstallet for boken. Altså – forfatter, årstall – i en kjapp parentes. All annen informasjon er forstyrrende for argumentet i den løpende teksten og plasseres derfor i litteraturlisten på slutten av oppgaven din.
Referansene kan absolutt betraktes som et kjennetegn ved en akademisk tekst. De trenger ikke bare å være plassert tilfeldig inn for å vise at man faller inn i den akademiske kategorien. Referansene kan tvert imot vise flere ting.
For det første viser en referanse at forfatteren har belegg, et bevis eller oppgir en relevant vitenskapelig kilde på et bestemt tema. Vi trenger klare beviser, som i en kriminalsak. En vitenskapelig artikkel – som noe ganske annet enn en nyhetsavis – vil vi kunne finne at forfatterne har opptil mange ulike referanser samlet opp i en parentes. Kanskje er det flere slike parenteser i et og samme avsnitt. Dette er akademisk skriving for de viderekomne – ekspertene. Det første punktet er uansett at referansene viser belegg, og skal formidle til både leseren og forfatteren selv hvilke type informasjon og kunnskap som er aktuell.
Den andre grunnen handler mer om forfatterens forhold til kildene, og viser på hvilken måte det er en dialog mellom forfatteren – altså du som student – og teksten du skal analysere. Dette handler om å bruke kildene aktivt og presist. Er kildene korrekt gjengitt? Det er mange vitenskapelige diskusjoner som handler om nettopp om hvordan kildene er korrekt angitt eller forstått.
En kritikk om at en forfatter ha misforstått kilden er en alvorlig anklage, og bør derfor følges opp av en god begrunnelse hvis kritikken skal være verdt å ta hensyn til. Slike kritiske diskusjoner viser en svært viktig del av den akademiske sangeren, nemlig at det finnes ulike synspunkter og argumenter i faglitteraturen. Det kan være mange uenigheter, og det kan være svært nyttig å lære om hvordan forfatterne diskuterer og begrunner sine ulike synspunkter.
Det er ikke alltid så aktuelt å redegjøre for ulike synspunkter i et arbeidskrav som i en bacheloroppgave eller masteroppgave, men referansene er nyttige nettopp for å sortere mellom ulike argumenter. Slik sett fungerer referanser som kortene i en kortstokk – de er ulike, har ulike uttrykk, farge og verdi. En forfatter av en akademisk tekst bør derfor bruke referanser på en oppriktig og etterrettelig, og kunne håndtere dem på samme måte som en kortspiller forstår verdien av de ulike verdiene på kortene. Akademiske tekster er uansett det motsatte av poker: Referansene viser at vi spiller med åpne kort. Det er også poenget – andre lesere skal kunne finne frem til den samme informasjonen som vi har brukt.
Den tredje grunnen til å bruke referanser i teksten er at de kan bli verktøy for analyse, der du kan skille mellom deg selv som forfatter og den saken du omtaler, eller som en annen forfatter omtaler. Dette er et av de viktigste grepene du mister hvis du bare limer inn en tekst du har funnet på nettet, eller om du skriver av fra selve teksten du skal redegjøre for i oppgaven din. I en annen podkast har jeg snakket om jeg-formen, og at det er viktig å skille mellom de du selv sier, og det andre sier. Til dette temaet brukes ofte uttrykket på engelsk – they say/I say. Dette skillet mellom they say/I say – altså deg selv som forfatter og teksten du omtaler – er viktig. Her er de små referansene du setter i teksten svært nyttige. I politisk teori leser vi for eksempel om tenkere slik som Karl Marx, Max Weber, Thomas Hobbes og Simone de Beauvoir. Disse tenkerne har for eksempel ulike påstander, definisjoner og argumenter som vi ikke er enige med eller som vi ønsker å identifisere oss med. Det er viktig at vi alltid redegjør korrekt også for dem vi ikke er enige i. Uansett er de små referansene i teksten viktige nettopp for å vise hva en forfatter sier.
Feministen Simone de Beauvoir hevder for eksempel ganske ironisk at «kvinnen er en livmor». Dette er en underlig påstand, som vi forstår kommer i en diskusjon om kvinners frihet. Men da er det nyttig å vise enkelt i teksten at det ikke er du som hevder dette, men at det er Beauvoir selv om hevder dette, og at hun gjør det i innledningen til boken Det Annet Kjønn. Da trenger du kun en liten referanse i teksten, og så legger du inn all informasjon om boken i litteraturlisten i slutten av oppgaven din. Da er det et samspill mellom den lille referansen i teksten, og litteraturlisten på slutten.
Det siste jeg skal snakke om når det gjelder referanser er hvor de gjerne skal plasseres. Mange studenter vil ofte sette en referanse på slutten av et avsnitt. Det er slett ikke feil, men det kan være en passiv måte å bruke referansene på. Det finnes ofte mer presise måter å referere på når vi ser etter i teksten vår, og reviderer den.
For å klargjøre litt mer hvor det er naturlig å plassere en referanse, kan det være nyttig å huske tilbake til diskusjonen om referat-verb, som jeg snakker om i en annen podkast. Dette er egentlig ikke så vanskelig, som det kanskje høres ut som. Men referat-verbet kan ofte være verdt å legge mer merke til når du skriver, og det kan gi deg en praktisk pekepinn på hvor det kan være lurt å plassere referansen. Referat-verb er ord som hevder, understreker, påstår, definerer, fremhever, diskuterer og argumenterer.
Husk etter at du på skolen lærte å skille mellom subjekt og verb i en setning. Vi kan tenke at forfatterens navn er subjektet – forfatterne heter Weber, Marx, Locke, Zack, Dahl eller Heywood. Men hva da med verbet? Hva gjør forfatteren i teksten du skal analysere? Legg merke til at forfattere gjør en hel rekke ulike ting. De kan komme med provoserende uttalelser, eller de kan komme med klargjøringer eller definere begreper. Når vi analyserer en tekst, er det nyttig å tenke på at det finnes en hel del nyttige referat-verb som vi kan bruke til å beskrive en forfatters handlinger.
På engelsk finnes det flere referat-verb som «argue» eller «assert, believe, claim, underline, insists, reports, suggests og concludes,» og vi kan bruke dem på for å vise mer presist hva en forfatter gjør i teksten som vi analyserer. Det brukes andre ord for å formidle at en person er enig. Da er det mer aktuelt å skrive at forfatteren anerkjenner, beundrer eller gir sin tilslutning til et annet argument. Slike ord er referatverb. Det er fint å kunne variere slike ord både for å skape variasjon, men også for å formidle nyanser i teksten. Weber definerer begrepene politikk og stat, mens Beauvoir polemiserer mot at hun stadig vekk ender opp med å måtte definere hva en kvinne er, når menn ikke trenger å gjøre det samme. Da bruker hun mange ulike retoriske virkemidler, noe du kan beskrive ved å bruke ulike verb. Om vi skulle analysere en av Donald Trump sine politiske taler, vil vi gjerne bruke en hel del andre verb for å beskrive talen enn om vi analyserer Max Webers mer snirklete akademiske tekst «politikk som livskall».
Referat-verb er nyttige å legge merke til når vi skal plassere en referanse i teksten. Husk at du ofte kan oppgi en forfatters navn når vi skriver. Deretter er det aktuelt å se på verbet. Kanskje du kan plassere referansen din ganske nær referat-verbet? Se på Max Webers tekst politikk som livskall, og se hva han gjør når han lager en definisjon av staten. Har du noen forslag til å beskrive det på en god måte? Da er du i ferd med å analysere teksten og argumentet hans, samtidig som du gjerne vil bruke referansen til å vise leseren nøyaktig hva du analyserer.
Slike analyser tar tid å utvikle. Det viktigste med akademisk skriving er å sette i gang. I tillegg er det viktig å lage gode vaner, prioritere tid, og å holde seg skrivende. Når du reviderer en tekst, vil du kunne bli mer presis og utvikle en analyse. Det gjør du når du bruker kildene dine, og refererer til dem på en presis måte.
Avslutning
Da har jeg kommet til slutten av denne podkasten om skriveprosessen og jeg håper at jeg du forstår mer om hvordan skriving, lesing og læring henger sammen i praksis. Arbeidskravet er en liten mulighet til å oppleve en slik læreprosess, mens en bacheloroppgave og masteroppgave gir deg flere muligheter til å se nærmere på akademisk skriving. Uansett er det viktig at du som student disponerer tiden bra, og gjør det mulig å konsentrere seg om å holde skrivingen i gang.
Som jeg innledet med vil alle skriver måtte gjøre undersøkelser, for å finne ut hva man trenger å vite. Men gjennom skriveprosessen kan vi lære at det er stadig flere nyanser vi kan lære oss når vi skriver. Da gjelder det å holde seg skrivende, og å forsøke å utvikle teksten på en god måte.
Det andre jeg snakket om var at det er forskjell mellom en kladd og en presentasjon av tekst. Vi kan selvsagt presentere kladder. Det er faktisk en helt sentral del av livet i en vitenskapelig sammenheng, der vi kan diskutere et tekstutkast med hverandre for å utvikle en klarere forståelse av hva som er bra i en tekst, og hva som kan bli bedre. Men teksten du presenterer ved innleveringen skal være annerledes enn den er når du setter i gang.
Til slutt snakket jeg om å bruke kildene ved å referere og sitere aktivt. Bruk sunn fornuft. Tillat deg også tid til å skrive en oppgave. Mangel på tid er kanskje den største hindringen for å skrive, og for å skrive for å tenke og å lære.
Du trenger ikke å være en ekspert på akademisk skriving for å gå på høgskole. Men det kan være nyttig å lære litt mer om dette når du jobber med fagene. Om du skulle ønske mer informasjon om akademisk skriving, så finnes det mange bøker og nettsider der du finner mer informasjon. Om du har innspill og spørsmål til meg, så er du velkommen til å ta kontakt.
Lykke til med skrivingen.
Noter
i Wayne C. Booth et al., The craft of research, Fourth edition, Chicago guides to writing, editing, and publishing (Chicago: The University of Chicago Press, 2016), 14
ii Booth et al., The craft of research
iii Tove Pettersen, Skriv. Fra idé til fagoppgave (Oslo: Gyldendal, 2015)
iv Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg and Torlaug Løkensgard Hoel, Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning (Oslo: Abstrakt forlag)
v Lotte Rienecker et al., Den gode oppgaven: Håndbok i oppgaveskriving på universitet og høyskole, 2. utg, Den gode opgave (Bergen: Fagbokforl, 2013)
vi Rienecker et al., Den gode oppgaven, 62 vii Rienecker et al., Den gode oppgaven, 62-63
viii Lotte Rienecker og Peter Stray Jørgensen snakker om førsteutkastet som «arbeidsdokumenter», men
ix Booth et al., The craft of research, 88
x Gerald Graff and Cathy Birkenstein, "They say / I say": The moves that matter in academic writing, Third edition (New York: W.W. Norton & Company, 2017), s. 40