Hopp til hovedinnhold Hopp til søkeboks Hopp over båndkommandoer Logg på
 

Om HiM​​o​l​de​ / Aktuelt / For ansa​tte / For studentene / Biblioteket / Kontakt oss ​ ​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​

AAANormalvisningKontrastvisning Nettstedkart
Norske sider
Engelske sider
Aktuelt

Frem- og baksnakk

Av: Haugen Kjetil Kåre | Publisert: 30.05.2014 11:56:21
​Fra toppen av Haugen blir vi av og til noe slitne av den utstrakte nedsnakking av eget lag eller fremsnakking av motstanderlaget som fotballtrenerne tydeligvis elsker. I denne utgaven ser vi mer enn litt nærmere på denne praksisen.

FTAH-vweb-750

Forleden så vi en svært «snill» versjon av denne praksisen, der Skullerud og Jonevret – før kampen mellom hjemmelaget og Viking – snakket opp hverandres og ned egne lag. Det er noe strevsomt paradoksalt med denne praksisen ettersom selvtillit ellers spiller en så vesentlig rolle. Hvorfor skal fotballtrenere før viktige kamper bruke så mye tid og ressurser på å snakke ned eget og opp motstanderlaget dersom eget lags selvtillit er så viktig? Får hjemmelaget spillere høyere selvtillit av å høre hvor gode Viking er? Nei, selvsagt ikke, og som alltid er fra toppen av Haugen på jakt etter den egentlige årsakssammenhengen og ikke sjelden finner vi den også.

Ofte forklares en slik praksis med et ønske fra treneren om å ta press vekk fra egne spillere. «Vi er ikke så gode som alle synes å tro, tvert i mot, vi er egentlig ganske så dårlige …» Vi har fryktelig mange skader og våre beste spillere må få nødvendig hvilke. Spissen vår har vært på landslagsoppdrag denne uka og er sliten og i dårlig form. Pressen florerer med slike uttalelser og som den årvåkne leser antagelig allerede har skjønt, kjøpes ikke «press»-argumentasjonen av undertegnede. Tvert imot tror jeg at denne praksisen har helt andre årsaker som er knyttet til valg av spillestil og ikke minst det ene lagets følsomhet for motstanderlagets valg av spillestil.

Under VM i Frankrike i 1998 uttalte Frode Grodås heseblesende etter uavgjort og 2-2 mot Marokko at «De spilte jo som oss?!». Det Grodås antagelig viste til var at Marokko akkurat i denne kampen valgte å spille nokså likt slik det norske fotballandslaget spilte på denne tiden, med høyt press og lange baller; altså ikke slik Norge tydeligvis hadde forventet med en mer ballbesittende stil. Selv om Grodås i dette intervjuet ikke var veldig tydelig på det, er det vanskelig å ikke tolke ham i den retning at hadde Marokko spilt slik de vanligvis spiller, så ville Norge vunnet kampen lett. Og at Marokko altså valgte å spille annerledes fordi motstanderen var Norge og at laget dermed valgte en strategi tuftet på kjennskap til motstanderens prefererte måte å spille på. Dette er selvsagt verken særlig overraskende eller sensasjonelt. Dersom et lag spiller annerledes enn det de vanligvis gjør, begrunnet i at det øker sjansen for et hyggelig resultat, er vel det neppe mer enn det som kan forventes. Det interessante i denne sammenheng er selvsagt ikke at Marokko «klarte» uavgjort mot Norge i denne kampen ved å endre sin vanlige spillestil, men hva Norge eventuelt kunne ha foretatt seg for å unngå at Marokko valgte denne spillestilen.

På dette tidspunktet rundt 1998 var Norge skyhøyt foran Marokko på FIFA-rankingen og var dermed (per definisjon) et langt bedre lag enn Marokko. Og her er vi nok ved sakens kjerne. Et godt fotballag som møter et mindre godt ønsker gjerne ikke at det «dårlige» laget velger en spillestil der hovedpoenget er å forsvare seg, demme opp mot eller nøytralisere den gode motstanderens sterke sider. Et mulig våpen det gode laget har mot en slik strategi, er å prøve å narre motstanderne til å tro at de kanskje ikke er så gode allikevel, eller enda bedre faktisk bli litt dårligere enn de kan være. Dette høres kanskje underlig ut. Kan det virkelig lønne seg for et lag å gjøre seg dårligere enn de faktisk kan være? Svaret er et ubetinget ja. Dersom en med en slik strategi oppnår at motstanderlaget velger en mer normal motstrategi som (nødvendigvis) gir det beste laget en samlet større fordel enn tapet ved å redusere egen spillestyre, kan faktisk en slik strategi være optimal. For lesere som virkelig er interessert i en dyptgående analyse av slike problemstillinger kan en «bittelitt» mer vitenskapelig framstilling finnes på; (for øvrig inkludert en langt mer ungdommelig utgave av undertegnede:)

http://sportstudies.org/2010/03/31/the-norwegian-soccer-wonder-a-game-theoretic-approach/

Den eldre og mer erfarne Haugen, er nok en anelse uenig med artikkelforfatteren i at Vest-Tyskland og Argentina bevisst tapte åpningskampene mot henholdsvis Algerie og Kamerun i mesterskapene i 1982 og 1990 for med all mulig tydelighet å signalisere at egne lags kvalitet vår langt under pari, men (som et apropos) både Vest-Tyskland og Argentina endte som kjent opp som finalister i disse mesterskapene.

Med kjennskap til denne argumentasjonen forstår vi bedre hvorfor fotballtrenere, med veldig god grunn, forsøker å framstille eget lags ferdighetsnivå på 0-punktet. Om det finnes en liten flik av sannsynlighet for at motstanderne dermed i mindre grad tilpasser sine spillesystemer til oss som motstandere, vil en slik kjedsommelig baksnakking bli akkurat så vanlig som den har blitt.

På tross av dette tror alle på toppen av Haugen at hjemmelaget har godt av en liten «landslagspause», så får vi se hva Per Mathias kan få til mot tøff internasjonal motstand. Heia Norge!

 

---> Kjetil Kåre Haugen, professor i logistikk og prorektor ved Høgskolen i Molde, har professorkompetanse i sport management. Han er interessert i sportsøkonomi - særlig fotball - og anvender ofte spillteori som sitt forskerverktøy. Haugen er en av flere faste spaltister som vil bli å finne HiMoldes nye, uavhengige nettavis Panorama.

Sist oppdatert: 06.06.2014 08:11:12
Dele innhold